Hvilken film så du sist?

Green Lantern
Ikke ett mesterverk på noen som helst måte, men heller ikke så dårlig som mange vil ha det til.
Noen ganger veldig tøft, andre ganger i overkant cheesy.
Den var ikke like bra som de fleste Marvel CU filmene, men den bød på 2 timer med sånn passe underholdning.

Filmen skulle egentlig kickstarte en hel serie med DC Comics filmer, men den spilte såvidt inn budsjettet sitt så da var det kroken på døra.
Green Lantern var helt grei.
6/10

De siste 3 filmene jeg har sett:

Miller's Girl (2024) regi: Jade Bartlett
Denne er ganske god. En film om en ung kvinne som bruker seksuell attraksjon som et middel for å nå sine mål på en forfatterskole.
På forfatterskolen, så er det ikke lov å studere, eller la seg inspirere av forfatteren Henry Miller.
Rektor er kvinnelig. Så på den måten er det noe moderne feministisk tull, men den er bra spilt og ganske spennende.
Mannen blir fremstilt som sjalu og svak, men allikevel så var filmen ganske god.
(Jeg likte dialogen i manuset.)
Disse "moderne" elementene ville nok ha ført til slakt fra mange, men overraskende nok, ikke fra meg.
Jeg ga den 3 1/2 stjerne av 5 på Rate Your Music.
Sett på nordisk Blu-ray.

Riding the Bullett (2004) regi: Mick Garris
Basert på en kortroman av Stephen King
Jeg har sett verre King filmatiseringer, men denne var også for det meste noe møl.
Jeg ga den 2 stjerner av 5 på Rate Your Music.
Sett på en norsk DVD.

The Doom Generation (1995) regi: Gregg Araki
For meg uinteressante, fæle, unge folk har ut av seg dum dialog.
Rose McGowan overbeviser ikke meg. Hun ser noen ganger ut som om hun er på grensen til å le.
Ikke rart med slik dialog.
De unge er kriminelle og, de har mye sex.
Ingenting gjør filmen det spor bedre.
Kjedelige greier.
Jeg ga den 1 1/2 stjerne av 5 på Rate Your Music.
Sett på USA Blu-ray. Director's Cut utgaven fra 2023.

I Saw the TV Glow (2024)

Dette er hva man på nynorsk ville kalt "useless piece of shit, an utter waste of time".

Med andre ord, styr unna.

1/10

SirJames skrev:

Gode spørsmål, dette.

Har dessverre ingen gode svar.

Klikk for å utvide...

Fordi enhver av disse remakene/2,3,4 i rekken fra såpass gamle filmer først og fremst er dårlig laget.
Man bør på mange måter innse at dette fungerte da og gå videre.

En annen ting er dette med å hente opp skuespillere som hadde sin prime for 20-30 år siden, en grei payday for vedkommende for all del, men man får gjerne ingen stor skuespiller-prestasjon ut av det. De som gjerne greier å holde på karrieren sin slik som Jack Nicholson, De Niro eller Anthony Hopkins ser man fint lite av i slike type filmer fordi de har fortsatt kunsten av å utvikle egen karriere videre.

Ser de kjører det samme med Bad Boys akkurat nå som har hatt betydelig mye større suksess. Er dog et par unntak her, filmene er bedre, Will og Martin er et veldig godt radarpar også har de greid å utvikle konseptet litt videre i tillegg.

peraleks skrev:

Fordi enhver av disse remakene/2,3,4 i rekken fra såpass gamle filmer først og fremst er dårlig laget.
Man bør på mange måter innse at dette fungerte da og gå videre.

Klikk for å utvide...

Ja, det ser man jo.

Men direkte svar på Fringegirls spm er det vel ikke.

Aftenens filmer, for å si det slik...

Operasjon løvsprett (1962) regi: Knut Andersen
Norsk militærkomediekomedie i farger. Sett på DVD. Den er i 4:3 formatet på DVD, men det ser ut til at 1.66:1 er det riktige. I boka Filmen i Norge (1995) står det widescreen, så da vet vi svaret.

Det er den eneste norske militærkomediefilmen jeg vet om.
En tvserie er jo Herfra til Haglemoen (1980) på 4 episoder, men den har jeg ikke våget å beskue enda
Tilbake til filmen.
Den er ganske morsom, faktisk. Faren min sa en gang at den er dårlig, men en film som er morsom og underholder er da ikke verst. Og mer kan man heller ikke forvente av en slik type familiekomedie.

Noe jeg tenkte på var det at Rolf Just Nilsen hadde AD/HD.
En mann som ham, som var noget febrilsk morsom, ihvertfall i denne filmen, som jobbet seg ihjel.
I tillegg så var han en mann som ikke likte å være seg selv.
Dette kjennetegner ofte skuespillere. De gjemmer seg bak en maske og trives ikke med seg selv.
Denne energien, kombinert med dette, førte til en altfor tidlig død.
Legg til at han var i dårlig form og aldri sa nei til et oppdrag...

Dette er spekulasjoner, men man så det samme med dansken Dirch Passer. Han tror jeg derimot ikke at hadde AD/HD, men han overarbeidet seg. Han følte også på presset med at han skulle være morsom hele tiden og det ble han lei av.

Nei, nå sporet jeg av. Jeg synes at slike komikere med tragiske livshistorier er meget interessante. Men, Just Nilsen vet vi vel ikke så mye om? Jeg tror at han vernet mer om privatlivet enn Passer gjorde.

Den siste filmen jeg så i kveld er:
Sånt är livet (1996) regi: Colin Nutley.
Svensk drama om en gjeng med håpløse karer og en kvinne som hanskes med alle disse.
Den var ganske god, men også med en veldig kalkulert historie.
Skuespillet var glimrende, men det er ikke Nutleys beste.
Helena Bergström er glimrende i hovedrollen.
Er manuset nogenlunde så er Helena som regel god.

Så Grease i kveld - for første gang, faktisk. Ingen store forventninger, likevel ble jeg sjokkert over hvor elendig den var. Selv for en musikal var overspillet direkte parodisk, Olivia Newton-John gjør en av de verste rolleprestasjonene jeg har sett, birollene er mildt sagt forglemmelige og selve plotet så dumt at man häpnas. Ikke bare forhistorien/innledningen, men når det liksom drar seg til duell med bilene mot slutten, vet man jo knapt hvem det er Travolta kjører mot.

2/10 til Grease, men desto større grunn til å se om igjen parodien/pastisjen, John Waters' suverene Cry Baby.

Jeg har heller ikke sett Grease enda.
Jeg har den stående her.
Liker noe av musikken, men nå gruer jeg meg nesten til å se den.
Jeg har på Blu-ray og har da sett, Xanadu (1980).
Er den verre enn den, så er den elendig.

Hudsucker skrev:

Så Grease i kveld - for første gang, faktisk. Ingen store forventninger, likevel ble jeg sjokkert over hvor elendig den var. Selv for en musikal var overspillet direkte parodisk, Olivia Newton-John gjør en av de verste rolleprestasjonene jeg har sett, birollene er mildt sagt forglemmelige og selve plotet så dumt at man häpnas. Ikke bare forhistorien/innledningen, men når det liksom drar seg til duell med bilene mot slutten, vet man jo knapt hvem det er Travolta kjører mot.

2/10 til Grease, men desto større grunn til å se om igjen parodien/pastisjen, John Waters' suverene Cry Baby.

Klikk for å utvide...

Grease er jo først og fremst kjent for musikken, ble veldig populær i 1978, det var riktig tidsperiode for den type musikk.
Skuespillerprestasjonene var sikkert så som så, men Travolta og Newton-John fikk jo et slags gjennombrudd her.

Har sett Grease noen ganger, tror jeg ville gitt den 4 / 10 i dag.

Grease ble populær fordi at den hadde en slags rock 'n roll musikk som ikke var rock 'n roll.
1950-tallets musikk og stil var veldig i vinden på 1970-tallet en stund.
Også var det jo noen glimrende sanger, som ble hiter på verdensbasis.

Olivia Newton-John fikk sitt andre gjennombrudd med filmen, kan man si.

Hun slo jo igjennom med en internasjonal hit i 1971, med Bob Dylan's If Not for You.
Så fulgte Banks of the Ohio og hun var en country pop stjerne i en del år, til det begynte å dabbe av i ca. 1976-77.

Filmkaren skrev:

Olivia Newton-John fikk sitt andre gjennombrudd med filmen, kan man si

Klikk for å utvide...

Det kan man trygt si, hun ble egentlig funnet for gammel for rollen ( 29 år) men de likte jo det de så av henne. Travolta var vel 24 år.

The Cowboy Way (1994) regi: Gregg Champion, action/komedie
Sett på nordisk Blu-Ray. Bildet var så mørkt så jeg måtte gjøre det lysere på TVen.
Slike er det innimellom med Blu-ray av 90-tallsfilmer.
My Best Friend's Wedding (1997) er et annet eksempel på en slik Blu-ray.
Det kan beskrives som dårlig svartnivå. Altså mørkt og med lite detaljer i de mørke delene av bildet.
Det ser mørkt ut, selv når de er inne i et stort opplyst rom på hotellet.

Dette var en god "gammeldags" film.
Menn er menn og kvinner er sexobjekter.
Drittsekker er drittsekker.
Morsom var den også. Det er en av de bedre filmene av denne typen.
Ikke særlig original, bortsett fra at den er om cowboyer i storbyen.
Allikevel, det en likandes film med to likandes karer i hovedrollene: Kefir Sutreland (også kjent som Kiefer Sutherland) og Woody Harrelson.
Jeg ga den 31/2 stjerne av 5 på Rate Your Music.

Never Back Down (2008) regi: Jeff Wadlow
Overraskende god action/drama film.
Selve historiens oppbygning har vi sett i mange andre filmer, minnet meg om Karate Kid, men er flere hakk tøffere.
Tom Cruise 2 (Sean Faris) er meget habil i sin rolle. Jeg savnet ikke Tom Cruise ett sekund
Amber Heard var sexy, og det var hun god på.

Det er en klisjépreget film, men det gjør ikke noe når den er så bra laget som denne.

Den of Thieves (2018) (gjensyn)

Fortsatt steike bra.

8.8/10

Happiness for Beginners (Netflix, 2023)

En nyskilt kvinne melder seg på en "overlevelse i skogen"-camp med fremmede i håp om å finne seg selv, bare for å finne ut at bestekompisen til lillebroren hennes også er en av deltakerne.

Helt ok underholdning. Ingen høydare akkurat. Kult å se Luke Grimes (Brothers & Sisters) igjen da. Bonus med Mateo (Nico Santos) fra Superstore, som ikke er like krampeaktig her som der.

5/10

Nuovo Olimpo (Netflix, 2023)

Inspirert av virkelige hendelser. Italia, 1978. Filmstudenten Enea møter medisinstudenten Pietro, og de har en uvanlig dyp romanse og forelskelse på en tid hvor homoseksualitet kun foregikk i det skjulte. Filmens handling flyttes fra 1978 via 1988 og 1993, til 2015. En vakker film på mange måter. Fikk assosiasjoner til en slags italiensk Brokeback Mountain, uten fjellet, men heller i storbyen Roma. Det blir dog litt langt hopp mellom 1993 og 2015, og særlig med internettets inntog på slutten av 90-tallet, økende kjøp av mobiler og ikke minst Facebooks inntreden i Europa i 2006/2007 blir det LITT usannsynlig at de ikke fant hverandre før i 2015. Også er jeg er lei av ulykkelige slutter på LGBTQ+-filmer. Kan vi slutte med det? Takk!

7.5/10

Kinds of Kindness, Yorgos Lanthimos. På kino.

En gedigen skuffelse, etter at jeg virkelig likte hans to foregående filmer, Poor Things og The Favourite. Her er vi mer tilbake til den eldre katalogen hans, et univers der andre premisser gjelder enn dem vi ellers tar for gitt, og så får man prøve å skjønne seg på dem mens man ser. Tre omtrent like lange episoder eller novellefilmer, med stort sett de samme skuespillerne (Stone, Dafoe, Plemons, Qualley) og mange tilbakevendende temaer (som kontroll, mat/spising, ørsmå forskyvninger), men ofte med en følelse av "weirdness for the sake of weirdness" (kunstige, langsomme dialoger etc) snarere enn av noe gåtefullt. Fremfor alt helt uten den sjarmen og gnisten de to siste filmene hans hadde så rikelig av, og som et konsept som dette er avhengig av for å bli utholdelig, ettersom det i fravær av sjarm er vanskelig å skjønne hvorfor en skal bry seg om hvordan disse temaene henger sammen eller hva som egentlig blir sagt om dem.

Og så må jeg nok si at selv om Jesse Plemons er en ok skuespiller, så er han neimen heller ikke mer enn det, og gud hjelpe så trøtt jeg blir av å se på fjeset hans i tre timer. Philip Seymour Hoffman, vil du vennligst komme tilbake fra de døde asap, for dette er de rollene du ville fått, og du var den beste skuespilleren i verden.

Jeg har lyst til å gi 4/10, men jeg innser at jeg tross alt kommer til å tenke en del på denne filmen og prøve å forstå enda bedre hva jeg det var jeg mislikte, så da får det bli 5/10.

The Bikeriders, Jeff Nichols, På kino.

En film jeg hadde forventninger til, ikke for historiens skyld, men for stemningen. Om dannelsen av motorsykkelgjenger på 60-tallet og hvordan de utviklet seg fra et lokalt og vennegjeng-aktig utgangspunkt til noe mer hel- eller halvkriminelt. Den holder dessverre ikke vann, mye på grunn av castingen - Austin Butler skal både være en posterboy og en badass, men virker som han tror at det eneste som behøves, er å uttrykke minst mulig, og "minst mulig" er vel også det inntrykket han etterlater. Lite kjemi har han med Tom Hardy, som liksom skal være en farsfigur for ham, og kjemien mellom Butler og Jodie Comer som kjæresten hans er fullstendig fraværende. Noen bra biroller er det (Michael Shannon, Norman Reedus, selv om også disse bare kommer til uttrykk gjennom små enetaler, aldri gjennom interaksjon), og jeg verdsetter nå iallfall forsøket på å skildre en tidsalder og overgangen til en annen. Men filmen er altfor låst til boka den er basert på, en fotograf som fulgte en MC-klubb gjennom noen år, og burde definitivt hatt et annet fortellergrep, for det er bare daukjøtt med denne fotografen med mikrofon som avbilder og intervjuer folk uten selv å spille den minste rolle.

5/10

Hit Man, Richard Linklater. På kino.

Her er sjarmen som gjør dette til en likandes film, uansett hvor tåpelig plotet måtte være. En nerdete skolelærer sper på inntekten med å jobbe med avlytting for politiet, må på et tidspunkt steppe inn som liksom-hitman for å lokke folk i fella, trer ut av nerden og blir en overbevisende leiemorder, slik at man i fortsettelsen får følge både college-forelesningene hans om identitet og hans egen vakling mellom disse, eh, sidene av seg selv (og tenk, nerden blir plutselig alfa også ved kateteret). Men fremfor alt er det ordentlig kontakt mellom Glen Powell og Adria Arjona (love interest som har bestilt mord på ektemannen), og etter å ha sett disse tre filmene på et par dager er jeg takknemlig for å la meg senke av litt sjarm og kjemi.

6,5/10

Nå har jeg begynt på en ny runde med MCU.
Har sett Iron Man og The Incredible Hulk.
Jeg har sett dem før så jeg gidder ikke å komme med en lang vurdering, annet enn å si at Marvel(og Star Wars) er det deiligste jeg vet

To kinoturer på undertegnede denne uken her

The Bikeriders

En film man hadde gledet seg til. Den er solid, men kunne vært så mye mer. En god cast, som jeg synes gjør en god jobb, men blir lite dybde på karakterene for å bry seg om hva som som skjer. Premisset er også gøy, men filmen mangler en klar historie, og blir mer øyeblikk fortalt over tid, enn en gjennomført historie.

Kan vente med å se denne hjemme, hvis folk har planer om å se den.

5/10

Twisters

Har ikke det store forholdet til den originale filmen. Jeg vet at jeg har sett den en eller annen gang for sikkert 20 år siden, men har minimalt med minner fra den. Jeg er heller ikke den den som er størst fan av "blockbustere" eller " disaster movies", så ble overrasket over hvor mye jeg koste meg med denne her.
Til tross for å være en "popcorn-film", så hjelper det nok mye å ha regissøren fra Minari, Lee Isaac Chung, med på laget. En person som klarer å holde fast i de menneskelige aspektene ved en slik film, og at de fleste karakterene har en arc de gjennomfører (uansett hvor liten den er).
Glen Powell og Daisy Edgar-Jones har en god kjemi med hverandre (føler jeg sier dette etter hver eneste film med Glen Powell), og en film som balanserer fint mellom det dramatiske og underholdende.

Hvis man skal se den, se den på kino.

7/10

Jeg tenkte på å se en film til med Kiefer Sutherland (fra Søndre Land ). Det dreier seg om Beat (2000) som også har Courtney Love på rollelisten. Det er en dramafilm om narkotikabruk på 1940- og 50-tallet.

Så fikk jeg øye på BBC filmen Fanny Hill (2007). Om den berømte hora.
Valget var enkelt



Hill var meget fornøyelig, for å si det slik.
Den hadde drama, men mest humor og glimt i øyet.
Hovedrolleinnehaversken passet veldig godt i rollen.
Den varte i nesten 2 timer, og var vel noget lang, men jeg kjedet meg aldri. (Den var visst opprinnelig sendt i 2 episoder. Det merket jeg ikke noe til på den norske DVDen fra Fremantle Media.) Glimrende bildekvalitet også.

Ikke noe mesterverk, men den var mer enn god.
Jeg ga den 3 1/2 av 5 stjerner på Rate Your Music.

Jeg har sett 2 svenske Fanny Hill filmer fra 60- og 70-tallet, men de var ikke så gode som denne.

ElGuaje skrev:

Twisters


7/10

Klikk for å utvide...

Skal sees denne uka.