Album jeg hører på nå

Scorpions - Tokyo Tapes (1978)

Det var visst ei svær greie med å utgi konsertalbum over i asiatiske land på 70-tallet for mang et europeisk hard rock rock og metal band, og Scorpions med sitt Tokyo Tapes har en lenge ønsket å få kjørt gjennom noen runder av.

Foruten Virgin Killer (1976) er det meste av bandets utgivelser før Lovedrive (1979) helt ukjent for mine ører, men antar Tokyo konserten kom i forbindelse med utgivelsen av Taken By Force fra det samme året.
2015 remasteren innehar over 2 timer med musikk, og mulig det har blitt lagt til en del bonus spor der bykser spilletiden litt ekstra oppover.

Tross av at det er svært få låter man kjenner fra tidligere av, vokser albumet for hvert gjenhør og spesielt Polar Nights, We'll Burn the Sky, Fly to the Rainbow og Top of the Bill står greit igjen som de absolutte høydarene her.

Alt i alt, et tidvis fantastisk konsertalbum som fanger opp energien, råskapen og sulten samt en imponerende låtrekke fra et band som virket å være på randen av å slo an over i Amerika, men trengte kanskje noe litt ekstra for å overbevise dets musikkinteresserte om hva de hadde i vente.
Det beste med denne live skiva er at den hinter greit om at det er kanskje på tide å få søkt opp deres tidligere 70-talls album, og ender med en velfortjent:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: All Night Long, Pictured Life, Backstage Queen, Polar Nights, In Trance, We'll Burn the Sky, Fly to the Rainbow, He's a Woman, She's a Man, Speedy's Coming, Top of the Bill, Steamrock Fever og Dark Lady

Frank.N.Steen skrev:

Scorpions - Tokyo Tapes (1978)

Det var visst ei svær greie med å utgi konsertalbum over i asiatiske land på 70-tallet for mang et europeisk hard rock rock og metal band, og Scorpions med sitt Tokyo Tapes har en lenge ønsket å få kjørt gjennom noen runder av.

Foruten Virgin Killer (1976) er det meste av bandets utgivelser før Lovedrive (1979) helt ukjent for mine ører, men antar Tokyo konserten kom i forbindelse med utgivelsen av Taken By Force fra det samme året.
2015 remasteren innehar over 2 timer med musikk, og mulig det har blitt lagt til en del bonus spor der bykser spilletiden litt ekstra oppover.

Tross av at det er svært få låter man kjenner fra tidligere av, vokser albumet for hvert gjenhør og spesielt Polar Nights, We'll Burn the Sky, Fly to the Rainbow og Top of the Bill står greit igjen som de absolutte høydarene her.

Alt i alt, et tidvis fantastisk konsertalbum som fanger opp energien, råskapen og sulten samt en imponerende låtrekke fra et band som virket å være på randen av å slo an over i Amerika, men trengte kanskje noe litt ekstra for å overbevise dets musikkinteresserte om hva de hadde i vente.
Det beste med denne live skiva er at den hinter greit om at det er kanskje på tide å få søkt opp deres tidligere 70-talls album, og ender med en velfortjent:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: All Night Long, Pictured Life, Backstage Queen, Polar Nights, In Trance, We'll Burn the Sky, Fly to the Rainbow, He's a Woman, She's a Man, Speedy's Coming, Top of the Bill, Steamrock Fever og Dark Lady

Klikk for å utvide...

Herlig omtale og du har helt rett at dette er overgangsalbum hvor epoken med Uli Jon Roth avsluttes (vennskaplig "skillmisse") og vi i neste omgang får ett mer strømlinjeformet Scorpions og gjennombrudd i Amerika og resten av verden. We'll Burn the Sky er en av mine favoritt Scorpions-låter. Tenker jeg støtter en 8.5/10 skår, og rangere den som semi-klassiker livealbum. 80-tallsliven World Wide Live er også bra, men Tokyo Tapes er bedre.

Frank.N.Steen skrev:

Judas Priest - Priest...Live! (1987)

Den siste biten av puslespillet (2001 CD remastrene med Priest logoen bakpå) trodde jeg var omme etter forrige ukes bruktsjappe besøk. Men viste seg at den utgaven man plukka med seg av konsertplata Preist...Live! ikke var del av nevnte 2001 boks sett:

Skjult innhold

Vel, har nå vært på utkikk etter den i årevis og gidder ikke vente mer kun for å fullføre bandlogoen i musikkhylla.

Selvsagt mer spent på innholdet enn kun omslag, da selve platecoveret er jo ikke akkurat mye å juble over. Hvert fall ikke om sammenlignet med bandets langt mer ikoniske platepryd oppgjennom årene.

Det hele åpnes opp med Out in the Cold, der er en favoritt fra Turbo (1986). Og selv om Rob Halford synger med fin innlevelse blir dessverre musikken og lydkvaliteten en helt annen.
Dette gjentas utover, og synes altfor mye fremstår veldig spinkelt og tilbakeholdent.

Kan det være øra mine som ikke er helt på topp i dag eller har en bare vært uheldig med feil CD utgave?

Unleashed in the East var jo et fyrverkeri fra start til slutt, der røsket øyeblikkelig tak i deg og aldri helt slapp opp. Men det man får igjen fra 1987 utgaven er i større perioder som om noen har dyttet dotter med bomull i øregangene mine og det er kun Rob Halfords mektige røst som virker å trenge igjennom.

Tross av ei tilsynelatende solid liste med kremlåter, hjelper dessverre det fint lite da en føler at noen konstant sitter å justerer volumet nedover på det meste, minus Robs vokal.

Alt i alt, sikkert et must for superfans og samlere, men denne kunne jeg i grunn klart meg fint uten.

Rating: 5/10

Høydepunkter: Out in the Cold, Some Heads Are Gonna Roll, The Sentinel, Electric Eye, Turbo Lover, Freewheel Burning og You've Got Another Thing Comin'

Klikk for å utvide...

også enig. Er jo en parallell til Scorpions liveplaten hvor den kommersielle 80-talls liveplaten ikke er nær den som de ga ut sent på 70-tallet. Dog skal det sies at når denne kom hørte jeg mye på den, og likte den nok bra da for Priest var jo ett band jeg bare oppdaget noen år før og alt nytt fra de var "bra". Men det sier ganske mye at Priest Live er eneste cd'n i den Priestserien du linker til jeg ikke har. Har dog fortsatt den vinylen jeg kjøpte i 87. Mens jeg føler at Turbo har fått en renessanse og økt status er nok Priest Live lagt i glemmeboken, men tror jaggu jeg skal innom den i morgen pga din omtale. Jeg legger meg på din skår og ser om en ny lytt mange år etter endrer dette. Skal gi en respons i denne tråden.

BIff_Byford skrev:

også enig. Er jo en parallell til Scorpions liveplaten hvor den kommersielle 80-talls liveplaten ikke er nær den som de ga ut sent på 70-tallet. Dog skal det sies at når denne kom hørte jeg mye på den, og likte den nok bra da for Priest var jo ett band jeg bare oppdaget noen år før og alt nytt fra de var "bra". Men det sier ganske mye at Priest Live er eneste cd'n i den Priestserien du linker til jeg ikke har. Har dog fortsatt den vinylen jeg kjøpte i 87. Mens jeg føler at Turbo har fått en renessanse og økt status er nok Priest Live lagt i glemmeboken, men tror jaggu jeg skal innom den i morgen pga din omtale. Jeg legger meg på din skår og ser om en ny lytt mange år etter endrer dette. Skal gi en respons i denne tråden.

Klikk for å utvide...

Spent på å høre din oppdaterte omtale/rating av liveskiva.
Ja, kan godt tenke meg at dersom en for alvor var huka på Judas Priest i den tid hvor de lagde blant annet Turbo så ble nok ikke overgangen mot Priest...Live! så ekstrem.
Har også sans for Turbo (særlig trioen Out in the Cold, Turbo Lover og den fantastiske Reckless). Så foretrekker den langt mer enn Ram It Down og Point of Entry av 80-talls utgivelsene deres som kanskje ikke helt er på samme høyde som British Steel, Screaming for Vengeance eller Defenders of the Faith.

Stevie Nicks - Bella Donna (1981)

Har aldri vært innom noen av Fleetwood Mac medlemmenes soloutgivelser før, men hadde ei best of av Stevies Timespace CD en gang i tid. Ettersom de låtene man likte best fra det holdet også er fra Bella Donna, så var det nok beste stedet å starte opp ferden med.

Har selvsagt hørt klassikeren Edge of Seventeen mange ganger før, men det er jo kjekt å vite at debuten hennes har langt mer å stille med enn kun den.

De som forventer mer av energiske Edge of Seventeen risikerer å muligens bli noe skuffet, da dette er jo ei ganske så tilbakelent og roligere affære.
Men det passer jo Nicks stemme utmerket og spesielt tittelkuttet og Stop Draggin' My Heart Around er det høy klasse over.

Alt i alt ei meget godt gjennomført skive der er fullt på høyde med 80-talls utgivelser fra Fleetwood Mac som blant annet Tango in the Night.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Bella Donna, Kind of Woman, Stop Draggin' My Heart Around, Think About It, Edge of Seventeen, How Still My Love og Outside the Rain

Frank.N.Steen skrev:

Spent på å høre din oppdaterte omtale/rating av liveskiva.
Ja, kan godt tenke meg at dersom en for alvor var huka på Judas Priest i den tid hvor de lagde blant annet Turbo så ble nok ikke overgangen mot Priest...Live! så ekstrem.
Har også sans for Turbo (særlig trioen Out in the Cold, Turbo Lover og den fantastiske Reckless). Så foretrekker den langt mer enn Ram It Down og Point of Entry av 80-talls utgivelsene deres som kanskje ikke helt er på samme høyde som British Steel, Screaming for Vengeance eller Defenders of the Faith.

Klikk for å utvide...

Ja hørt på den 2 runder faktisk, nå sist i formiddag mens jeg stablet 6 kubikk ved. Synes det er en trivelig live-plate, men er selvsagt en grunn til at en havner på Unleashed hvis en skal høre på Priest live. Grunnen er at både lyden og spillingen er noe tam og kanskje litt treg i forhold til orginalene (feks Frewheel Burning) og spesielt gitarspillingen som jo er essiensiell blir grøtete. Publikumslyden høres noe falsk ut men det det var den på Unleashed også (strengt tatt var vel det live i studio). Men rangere den bedre en det jeg trodde og koste meg nok til at vedstablingen gikk som en drøm. Er på 7/10. Og så høre jeg også på Scorpions sin World Wide Live (1985) når Priest var ferdig. Det er en bedre liveplate og bedre lyd, ikke minst gitaren er veldig godt og tydelig fremme. Mulig den skal sidestilles med Tokyo Tapes. Hva gjør en liveplate knallgod utover stemning, låter etc. Jo at den innholder den ultimate versjonen av en (favoritt)låt eller flere. Feks så er Child In Time 10/10 på In Rock, mens den er enda bedre på Made i Japan (etter min mening tidens beste liveplate).

BIff_Byford skrev:

Feks så er Child In Time 10/10 på In Rock, mens den er enda bedre på Made i Japan (etter min mening tidens beste liveplate).

Klikk for å utvide...

Ja, Ja og Ja!

Maj Britt Andersen - Folk er Rare! (1986)

"Det er mye vi skjønner, men lite vi veit. Og dom som støtt krangler, dom har det itte greit."

Vokste opp med oppfølgeren utgitt i 1989 og den ble spilt nærmest i hjel på kassett, der de lekne, fengende og litt småtriste sangene bidro i holde på interessen min hele veien gjennom.

Forgjengeren er ikke langt unna i lignende sound som 2ern, der det går i nevnte lekne, barnslige men også plass til en viss alvor. Musikken er også en av grunnene til at oppfølgeren falt såpass godt i smak, der jazz, reggae og voksenpop blandes i hop til en meget behagelig og fint album, både for barn og voksne.

Låt for låt faller nok de som minner mest om innholdet på Folk er rare! 2 best i smak (Kattemons - Jassbass, Folk er rare! - Sett deg på en benk, Brita Bert og ringeren fra Notre Dame - Gjennom parken, Tivoli - Aua på stælker og øra på tvers ogNatta er fin, den - God natt tel deg).

Alt i alt ei fin og slettes ikke gæren barneplate, der mulig ville stått seg litt sterke dersom en hadde et like nostalgisk forhold til den som med oppfølgeren.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Folk er rare!, Kattemons, En makrell i dill og to halvdaude sild, Brita Bert og ringeren fra Notre Dame, Tivoli, Tenkj om vi var venner, Tjuver i bygda, Kongen i rosa trikot, Rotta Rudolf og Natta er fin, den

Pavlov's Dog - Pampered Menial (1975)

Ble først gjort oppmerksom på bandet via en 2005-06 av de 50 beste album kåring i et britisk musikkmagasin da med fokus på psykedelisk rock, jazz-fusion og prog rock fra 60-tallet og oppover.
Fra tidligere av har en kun hørt Theme from Subway Sue, så var jo dermed forberedt på den noe vel spesielle vokalbiten, men likte nå musikken og det tok sin tid før en til slutt fant Pampered Menial i CD format.

Innledes med den vakre Julia før mer fartsfylte Late November, Song Dance og Natchez Trace overtar.
Nevnte Theme from Subway Sue er fortsatt favoritten her, og skivas absolutte høydare i mine ører.

Albumet blir omtalt som prog rock men synes nå at dette bikker mellom alt fra country, hard rock, pub rock og til klassisk musikk. Uansett, er glad man fikk hørt gjennom Pampered Menial i sin helhet, og av typen skiver der byr på noe litt utenom det vanlige, hvert fall om en går inn og forventer "typisk" midten av 70-tallet prog i retur.

Ikke umulig en sterkere omtale kan være på sin plass ved et nytt gjenhør, men inntil da stopper det på:

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Julia, Late November, Song Dance, Natchez Trace, Theme From Subway Sue, Episode og Of Once and Future Kings

The last dinner party - Sinner ( live performance )
youtube

O'rang - Herd of Instinct (1994)

I kjølvannet av at Talk Talk ble oppløst etter Laughing Stock i 1991, så var det bandets tidligere rytmeseksjon (bassist Paul Webb og trommis Lee Harris) som skulle først utgi noe nytt fra det hold i 1994, da under navnet O'rang.
Jeg har lenge ønsket å høre hva disse herrene hadde kommet opp med, og om det var fullstendig ulikt Talk Talk eller ei slags forlengelse.

Klart, det som slår meg tidlig ut er jo at det er rart å ikke ha den mektige røsten til Mark Hollis med lengre, og tok noen runder før ørene mine ble vant til det.
Paul og Lee hadde jo allerede vist gjennom de 3 siste Talk Talk skivene at de var i stand til å improvisere og fremheve rikt med lyder, variasjon og stemning men hvordan ville det bli på egenhånd?

Vel, de er jo ikke helt alene heller, og med seg har de et solid gjestegalleri bestående av blant annet Beth Gibbons (Portishead) på vokal, samt flere tidligere musikere fra Talk Talk albumene The Colour of Spring, Spirit of Eden og Laughing Stock. Produsent Phil Brown er også involvert her.

Mildt sagt spaca er muligens den beste måten å beskrive Herd of Instinct, der virker å hente frem elementer av 70-talls kraut-rock, psykedelia, prog-rock, jazz, ambient, elektronika og til afrikansk world music.
Antar de fleste vil putte skiva i sin helhet under post-rock taggen, men det er nå hvert fall et meget ambisiøst stykke med musikk og hører man godt etter kan en finne noen hyggelige referanser til tidligere Talk Talk låter innimellom alt.

Rart at RYM har denne som utgitt i 1997 da den er jo fra 94, men sånn går det.

Skiva innledes med en nærmest hypnotisk og droneaktig intro før det bikker over i et mektig drønn gjennom Orang.

Little Brother følger litt av samme oppskrift med en rolig start før det havner over i en imponerende rytmisk jam.

Mind on Pleasure er skivas mørkeste øyeblikk, og byr på et stemningsfullt og mystisk lydbilde som blir snart overtatt av et nærmeste trance lignende bakteppe bestående av synther, blåsere og orgel.
Denne er nok min favoritt ja, og skulle ønske resten av skiva beveget seg litt mer i den gaten.

All Change er albumets korteste spor, knappe 3 minutter med behagelig naturlyder.

Anaon, the Oasis fremstår som ei mildt sagt trippy sak de første 2-3 minuttene, men deretter skifter det helt over i en utrolig vakker og hjemsøkende melodi.

Alt i alt, et album som er vel verdt å sette av tid til dersom en er glad i Talk Talk.
Fascinerende og stemningsfullt på sitt beste, og lydkvaliteten på denne CDen man nylig plukket opp i en bruktsjappe er nok blant de beste en har vært innom.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Orang, Little Brother, Mind on Pleasure, Anaon, the Oasis og Loaded Values

Frank.N.Steen skrev:

Maj Britt Andersen - Folk er Rare! (1986)

"Det er mye vi skjønner, men lite vi veit. Og dom som støtt krangler, dom har det itte greit."

Vokste opp med oppfølgeren utgitt i 1989 og den ble spilt nærmest i hjel på kassett, der de lekne, fengende og litt småtriste sangene bidro i holde på interessen min hele veien gjennom.

Forgjengeren er ikke langt unna i lignende sound som 2ern, der det går i nevnte lekne, barnslige men også plass til en viss alvor. Musikken er også en av grunnene til at oppfølgeren falt såpass godt i smak, der jazz, reggae og voksenpop blandes i hop til en meget behagelig og fint album, både for barn og voksne.

Låt for låt faller nok de som minner mest om innholdet på Folk er rare! 2 best i smak (Kattemons - Jassbass, Folk er rare! - Sett deg på en benk, Brita Bert og ringeren fra Notre Dame - Gjennom parken, Tivoli - Aua på stælker og øra på tvers ogNatta er fin, den - God natt tel deg).

Alt i alt ei fin og slettes ikke gæren barneplate, der mulig ville stått seg litt sterke dersom en hadde et like nostalgisk forhold til den som med oppfølgeren.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Folk er rare!, Kattemons, En makrell i dill og to halvdaude sild, Brita Bert og ringeren fra Notre Dame, Tivoli, Tenkj om vi var venner, Tjuver i bygda, Kongen i rosa trikot, Rotta Rudolf og Natta er fin, den

Klikk for å utvide...

Humrer litt. Vanskelig å slå @Frank.N.Steen på bredde her. Men hvorfor skulle man ikke anmelde barneplater også. Er det forresten en utdøende greie med barneplater? På 80 og 90 tallet kunne slike album selge ganske mye. Barn nå finner vel bare sakene sine på YouTube og klipp på sosiale medier gratis. Jeg hadde Smurfe kassettene til Geir Børresen husker jeg. Når jeg tenker etter så må det ha vært slitsomt for mine foreldre å høre på den gang etter gang i bilen på sommerferie-turene.

VillaForever skrev:

Men hvorfor skulle man ikke anmelde barneplater også. Er det forresten en utdøende greie med barneplater? På 80 og 90 tallet kunne slike album selge ganske mye. Barn nå finner vel bare sakene sine på YouTube og klipp på sosiale medier gratis. Jeg hadde Smurfe kassettene til Geir Børresen husker jeg. Når jeg tenker etter så må det ha vært slitsomt for mine foreldre å høre på den gang etter gang i bilen på sommerferie-turene.

Klikk for å utvide...

Nå er jeg ikke akkurat for oppdatert på norsk barneplater siste tiårene, men ble nå hvert fall godt skjemt bort som liten med utallige kassetter av Knutsen og Ludvigsen, Gustav Lorentzens soloskiver, Maj Britt Andersen, Alf Prøysen, ja til og med Terje Formoe/Kaptein Sabeltann gikk det masse i på tampen av 80 og tidlig 90-tallet. Men samtlige av disse artistene høstet jo også stor kritikk og vant masse priser i sin tid, samt virket å være en fin måte å skape et felles bånd mellom barn og voksne i det å bidra i å gjøre de minste mer interessert og glad i musikk og tekst.

Lillebroren min er jo en god del yngre, så han vokste opp med et helt annet inntrykk av barneplater og mer type Smurfe Hits, Hits for Kids og hvor stort sett det gikk i samleskiver ala Absolute Music og Mc Music men da åpenbart med fokus på de aller minste.

Men svært få av disse artistene virket å fremheve norsk musikk/tekst, mer Britney Spears, A-Teens, NSync, theme låta fra Pokemon (som var en av få en kan huske som ble sunget på norsk) og diverse random techno-dance.

Klart, ikke langt unna lå Napster eraen og hvor barn og unge lett kunne laste ned alt gratis og mekke egne spillelister og så kom Youtube. Betyr selvsagt ikke at han er noe mindre glad i musikk en det jeg var som liten, men markedet for barneplater gjort av en enkelt sanger/komponist ble muligens utkonkurrert av de mer kommersielle hits samlerne som kunne utgis ørten ganger i året, kontra en gang i blant.

Tror faktisk Scooter plagde foreldrene mine langt mer enn Kaptein Sabeltann gjorde.
Men de likte faktisk de instrumentale låtene til tyskerne, så det ble ikke kun krangel og uvennskap på de lengre bilturene til Sverige og Danmark.

Frank.N.Steen skrev:

Nå er jeg ikke akkurat for oppdatert på norsk barneplater siste tiårene, men ble nå hvert fall godt skjemt bort som liten med utallige kassetter av Knutsen og Ludvigsen, Gustav Lorentzens soloskiver, Maj Britt Andersen, Alf Prøysen, ja til og med Terje Formoe/Kaptein Sabeltann gikk det masse i på tampen av 80 og tidlig 90-tallet. Men samtlige av disse artistene høstet jo også stor kritikk og vant masse priser i sin tid, samt virket å være en fin måte å skape et felles bånd mellom barn og voksne i det å bidra i å gjøre de minste mer interessert og glad i musikk og tekst.

Lillebroren min er jo en god del yngre, så han vokste opp med et helt annet inntrykk av barneplater og mer type Smurfe Hits, Hits for Kids og hvor stort sett det gikk i samleskiver ala Absolute Music og Mc Music men da åpenbart med fokus på de aller minste.

Men svært få av disse artistene virket å fremheve norsk musikk/tekst, mer Britney Spears, A-Teens, NSync, theme låta fra Pokemon (som var en av få en kan huske som ble sunget på norsk) og diverse random techno-dance.

Klart, ikke langt unna lå Napster eraen og hvor barn og unge lett kunne laste ned alt gratis og mekke egne spillelister og så kom Youtube. Betyr selvsagt ikke at han er noe mindre glad i musikk en det jeg var som liten, men markedet for barneplater gjort av en enkelt sanger/komponist ble muligens utkonkurrert av de mer kommersielle hits samlerne som kunne utgis ørten ganger i året, kontra en gang i blant.

Tror faktisk Scooter plagde foreldrene mine langt mer enn Kaptein Sabeltann gjorde.
Men de likte faktisk de instrumentale låtene til tyskerne, så det ble ikke kun krangel og uvennskap på de lengre bilturene til Sverige og Danmark.

Klikk for å utvide...

Juba Juba med Knutsen og Ludvigsen var også en slager her. Og det er jo en god plate som oppfyller det du skisserer - å skape felles bånd mellom barn og vokse musikalsk. Ellers var det samlinger med Egner, Cath -Vestly og Prøysen opplesninger og sanger. Colargol platen til Rigmor Lange husker jeg, Lillebjørn Nilsen sin Haba Haba. Fra 1985 av, så ville jeg nok høre popmusikk på bilturene. Min yngre søster var nok mer keen på de her NRK tie in promo platene fra julekalander serier og Sabeltann og den slags.

VillaForever skrev:

Juba Juba med Knutsen og Ludvigsen var også en slager her. Og det er jo en god plate som oppfyller det du skisserer - å skape felles bånd mellom barn og vokse musikalsk. Ellers var det samlinger med Egner, Cath -Vestly og Prøysen opplesninger og sanger. Colargol platen til Rigmor Lange husker jeg, Lillebjørn Nilsen sin Haba Haba. Fra 1985 av, så ville jeg nok høre popmusikk på bilturene. Min yngre søster var nok mer keen på de her NRK tie in promo platene fra julekalander serier og Sabeltann og den slags.

Klikk for å utvide...

Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Viggo Sandvik og selvsatt Vazelina Bilopphøggers er også navn som huskes med mye glede, men ofte som du nevner fra ulike samlere med forskjellige norske artister.
Disse ville også inkludere alt fra korpsmusikk til teaterstykker som Klatremus eller Karius og Baktus.

Skulle gjerne funnet igjen noen av disse, da det manglet ikke på variasjon og ulike genrer.
Hendte vel også at det var svenske innslag som Pippi Langstrømpe eller Karlson på taket.

Når en begynner å se gjennom navn som medvirker på blant annet Maj Britt Andersens Folk er rare album, dukker jo blant annet Frode Alnæs opp, så det kostet nok en del å spille inn disse men da med ei visshet om at det ville bli en såpass stor suksess at det kom en oppfølger et par år senere.

Disse skivene innehar jo også et veldig spenstig og fyldig sound, hvor det i perioder minner litt om hva The Police gjorde i å kombinere reggae, pop og rock, men selvsagt til yngre lyttere.

Frank.N.Steen skrev:

Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Viggo Sandvik og selvsatt Vazelina Bilopphøggers er også navn som huskes med mye glede, men ofte som du nevner fra ulike samlere med forskjellige norske artister.
Disse ville også inkludere alt fra korpsmusikk til teaterstykker som Klatremus eller Karius og Baktus.

Skulle gjerne funnet igjen noen av disse, da det manglet ikke på variasjon og ulike genrer.
Hendte vel også at det var svenske innslag som Pippi Langstrømpe eller Karlson på taket.

Når en begynner å se gjennom navn som medvirker på blant annet Maj Britt Andersens Folk er rare album, dukker jo blant annet Frode Alnæs opp, så det kostet nok en del å spille inn disse men da med ei visshet om at det ville bli en såpass stor suksess at det kom en oppfølger et par år senere.

Disse skivene innehar jo også et veldig spenstig og fyldig sound, hvor det i perioder minner litt om hva The Police gjorde i å kombinere reggae, pop og rock, men selvsagt til yngre lyttere.

Klikk for å utvide...

En del av slekta er fra Mjøs regionen så har fått inn med teskje både Vazelina, May Britt, Prøysen mm. Kjørte opp på begge sider av Mjøsa senest for en uke siden. Alltid like majestetisk og nostalgisk. Låtene til Vazelina er jo stort sett cover versjoner, men de har tilført dem så særegne tekster relatert til regionen de er fra - så følelsen av å høre Ferge over Mjøsa er sterkere en original versjonen. Jeg har forøvrig tatt ferja over Mersey i Liverpool også, som i originalen, fin den og, men lite som slår Viggo Sandvik sin dype røst som favner mye lokal historie.

Og faren min skule selvsagt dra en Øystein Sunde referanse når vi kjørte forbi Storsjøen i Nord Odal, når jeg spurte om det var bra med fisk der. «Den aller største gjedda noen noensinne hadde sett» for de som ikke tar referansen med en gang. Forøvrig noterer jeg at norske rasteplasser har blitt bedre på renhold av toaletter en når jeg vokste opp, men savner flere av de gamle gode veikroene som lå ved de tidligere riksveiene. Oste grill til 20 kr på Circle K er ok det og, men en tallerken med fettete kjøttkaker og enda mer fettete saus - skal ikke undervurderes. Tilbake til trådens tema igjen…

Ja, mye svensk også, Pippi. Albert Åberg osv. Noe dansk også pga familien min, men der var det mye rart.

VillaForever skrev:

En del av slekta er fra Mjøs regionen så har fått inn med teskje både Vazelina, May Britt, Prøysen mm. Kjørte opp på begge sider av Mjøsa senest for en uke siden. Alltid like majestetisk og nostalgisk. Låtene til Vazelina er jo stort sett cover versjoner, men de har tilført dem så særegne tekster relatert til regionen de er fra - så følelsen av å høre Ferge over Mjøsa er sterkere en original versjonen. Jeg har forøvrig tatt ferja over Mersey i Liverpool også, som i originalen, fin den og, men lite som slår Viggo Sandvik sin dype røst som favner mye lokal historie.

Og faren min skule selvsagt dra en Øystein Sunde referanse når vi kjørte forbi Storsjøen i Nord Odal, når jeg spurte om det var bra med fisk der. «Den aller største gjedda noen noensinne hadde sett» for de som ikke tar referansen med en gang. Forøvrig noterer jeg at norske rasteplasser har blitt bedre på renhold av toaletter en når jeg vokste opp, men savner flere av de gamle gode veikroene som lå ved de tidligere riksveiene. Oste grill til 20 kr på Circle K er ok det og, men en tallerken med fettete kjøttkaker og enda mer fettete saus - skal ikke undervurderes. Tilbake til trådens tema igjen…

Ja, mye svensk også, Pippi. Albert Åberg osv. Noe dansk også pga familien min, men der var det mye rart.

Klikk for å utvide...

Angående Vazelina, gikk det ei fin konsert med dem i natt på NRK tror jeg.
Husker nå også godt at de stilte opp med sang og stemmer til den norske versjonen av Don Bluths litt glemte tegnefilm Rock-A-Doodle (1990):
Den referansen pappa oftest benyttet fra Øystein Sunde var: "Drite i buksa så lenge frakken passer!"

Alltids en innertier for de små, men mamma var ikke så overbegeistra for slik humor.

Folk glemmer nok hvor langt en tur fra Oslo til svenskegrensa kunne ta på 90 og tidlig 00-tallet, før E6en ble helt ferdig, for en kløne eller ei ulykke og da var det kjekt med en nærliggende rasteplass eller spisested så en kunne få fylt på tanken eller tømt den i samme sleng, fremfor å sitte tissetrengt inni en glovarm blikkboks sammen med hundrevis av ande frustrerte bilister i sommerværet.

Nei, utedoene på enkelte rasteplasser var helvete på jord, hvert fall i lukt og utseende.
Noen så gjennomført ufyselige så skjønner godt at enkelte heller ville finne alternativer om det lot seg gjøre.

Necro sin plate: sexorcist, the ultimate porn collection. Skikkelig sprø rap

Kraftwerk – 3-D (The Catalogue) (2017)

Vi har vel alle et demo album (eller 3) som man gjerne setter på hvis noen spør - dette er mitt.

Først og fremst for at det er veldig kul musikk. Men også pga mixen/videoen/konserten.

Dette er antagelig den heftigste Atmos mixen av musikk noen gang laget - utrolig spektakulær og en perfekt fit for musikken. Lydkvaliteten er på et meget høyt nivå, graver godt nede i 30Hz og perfekt mastret. I tillegg er konserten/videoene i fremdragende 3D.

En ganske unik utgivelse - aldri sett eller hørt om noe tilsvarende, verken før eller etter. Min absolutte favoritt av deluxe boxene i hylla.

Hører på dette albumet


Har det stående i hyllen her og etter å ha hørt en episode av denne podcasten (episode 5)


Med Lars Kilevold og Torstein Bieler som gjester fikk jeg veldig lyst til å ta et gjenhør. Evigheter siden sist.