- 16 Aug 2023
- 595
King Crimson - Beat (1982)
Av en eller annen grunn trodde man at Three of a Perfect Pair var album nummer 2 i rekken av nyoppståtte 80-talls King Crimson utgaven. Men det viste seg at Beat ble utgitt før tredjeskiva.
Nå skal jo Adrian Belew, Tony Levin, Steve Vai og Danny Carey senere i år utpå turne for å spille 80-talls King Crimson, og går da under det passende navnet Beat.
Så ikke umulig det kanskje også kan komme noe ny musikk ut av alt.
Uansett, ble litt overrasket over hvor lavt rated Beat og Three of a Perfect Pair var, kontra Discipline (1981).
Synes de to oppfølgerne innehar såpass med kvalitet og kremlåter at tja, det er kanskje enkelte som synes det blir litt for mye av det samme, men skulle jo tro at dersom en likte 1981 albumet ville en nå likevel fått masser igjen på veien videre.
For innholdet er nå slettes ingen haug med kun forhastede og tamme left overs. I stedet er det en tidvis meget stødig fortsettelse videre i det å kombinere heftig og rytmisk new wave med progrock.
Er det noe å utsette på er det at denne 2016 Stereo Mixen kommer med ei litt vel utvidet 12 minutter pluss utgave av det avsluttende sporet Requiem, der betyr nesten dobbelt så lang som originalen.
Joda, det er jo stemningsfullt og minner i grunn om det Fripp og Eno gjorde på No Pussyfooting, men allerede 2-3 minutter ut sitter man å småkjeder seg og er alt annet enn gira på hva en får igjen.
Har forsøkt å gi den et par runder ekstra, men her og nå gir det meg veldig lite, og føles dessverre ut som en slags reprise av de mer overlange og ujamne sporene på side 2 av Three of a Perfect Pair.
Requiem er nok ikke så gæren om en liker slikt, men igjen den er nå ingen Sheltering Sky.
Alt i alt, Beat er igjen en veldig positiv og langt sterkere skive enn hva ryet virker å tilsi, hvor selv mange King Crimson fans virker å nærmest avfeie den som et av deres aller svakeste. Men ei plate som innehar perler som Heartbeat, Sartori in Tangier og The Howler havner definitivt ikke i noe minus for min del.
Nei, er blitt glad i Adrian Belews stemme, og tenker at i fremtiden får jeg se å lete opp noe av hans egne soloutgivelser, for okei, John Wetton er og forblir favoritt vokalist men Belew er jommen ikke langt bakom.
Han bidrar med en blanding av showman og eksentriske men viser også til en sårbarhet som en ikke har truffet for mye blant prog rock frontmennene fra 70 og 80-tallet.
Rating: 7,5/10
Høydepunkter: Neal Jack and Me, Heartbeat, Sartori in Tangier, Waiting Man, Two Hands og The Howler
Jeg syns det er bandets svakeste, men jeg syns skiva er bra. Liker den bedre nå enn for en stund siden.
Er nok enig med poengsummen din, siden den allikevel er bandets svakeste så betyr vel bare det at jeg er superfan av bandet.
