Album jeg hører på nå

Igjen hører jeg på den nye plata til PJ Harvey. Det blir gjerne sånn år hun gir ut noe nytt. En helt fantastisk artist uten et dårlig album,og som operer i forskjellige stilarter,og lydbilder på alle album. Hun spiller et hav av forskjellige instrumenter,har ofte med seg Mick Harvey (som ikke er i slekt med henne) fra bandet til Nick Cave,The Bad Seeds. Ikke rart både Thom Yorke,og Kurt Kobain nevner henne som stor inspirasjon. Tidligere likte jeg de mer rocka tingene fra tidlig i karrieren,men nå har jeg også en like stor soft spot for når hun er sart,og mellow som hun har vært på de siste utgivelsene.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Går rett på Demos,and Rarities med en gang jeg.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Slett ikke verst det nye albumet til PJ. Jeg har et ambivalent forhold til hennes senere karriere, Let England Shake er i mine øyne hennes aller beste noensinne, men de andre platene er jeg ikke så glad i. Har bare hørt I Inside the Old Year Dying én gang så langt, men fant mye å like.

Jens skrev:

Slett ikke verst det nye albumet til PJ. Jeg har et ambivalent forhold til hennes senere karriere, Let England Shake er i mine øyne hennes aller beste noensinne, men de andre platene er jeg ikke så glad i.

Klikk for å utvide...

Hva tenker du på som nyere da? Fra White Chalk,og senere? Jeg likte den ikke veldig til å begynne med,men det kom vel av at den var så annerledes. Nå liker jeg den like godt som de fleste andre. Er vel eneste The Hope Six Demolition Project jeg ikke hører på jevnlig.

Godt spørsmål, i mitt hode tenker jeg på alt til og med Stories From the City, Stories From the Sea en bolk, og det som kommer etter det er "nyere". White Chalk er en av dem jeg liker mindre enn andre PJ fans ja. Vet ikke helt hva det største problemet mitt er, synes kanskje ikke pianospillingen til PJ er en av hennes styrker som artist, og den tar veldig mye plass på det albumet. Kanskje jeg trenger litt mer trommer enn det jeg får på White Chalk, føler at den plata blir litt for snirklete og ikke kommer noen vei noen ganger. Let England Shake har like mange kronglete melodiøse passasjer men det albumet elsker jeg.

Når det er sagt er det et par høydepunkter på White Chalk. "When Under Ether" spesielt liker jeg veldig godt.

Må også presisere at jeg synes White Chalk isolert sett er et bra album, men ikke blant mine favoritter av PJ som jeg anser som en stor artist.

Jens skrev:

Når det er sagt er det et par høydepunkter på White Chalk. "When Under Ether" spesielt liker jeg veldig godt

Klikk for å utvide...

The Piano burde vel også falle i smak,da den har bittelitt trommer. Hehe
Men jeg ser det skillet. Etter Stories plata,så ble det jo en del rarere,og mindre tradisjonelle instrumenter fra rocke-verden med i lydbildet,som endret seg ganske mye.

Jens skrev:

Må også presisere at jeg synes White Chalk isolert sett er et bra album, men ikke blant mine favoritter av PJ som jeg anser som en stor artist.

Klikk for å utvide...

Det er akkurat det. Til,og med de to platene jeg ikke syntes er hennes beste,er fortsatt to veldig bra plater.

I tillegg til PJ er dette noen av årets album som har falt i smak så langt:

The Last Rotation of Earth - B.C. Camplight
A River Running to Your Heart - Fruit Bats
But Here We Are - Foo Fighters
Weathervanes - Jason Isbell and the 400 Unit
The Price of Progress - The Hold Steady

Jens skrev:

Jeg har et ambivalent forhold til hennes senere karriere, Let England Shake er i mine øyne hennes aller beste noensinne, men de andre platene er jeg ikke så glad i. Har bare hørt I Inside the Old Year Dying én gang så langt, men fant mye å like.

Klikk for å utvide...

Har vært gjennom 8-9 av hennes album, og veldig opp og ned i hva en får igjen, men Let England Shake (2011) var tidvis fantastisk, og en som traff meg veldig nært, og bare vokste for hver gjennomgang.

Tror jeg holder Stories From the City, Stories From the Sea (1998) ikke langt bak, og står nok kun slått av Kate Bush som min favoritt av kvinnelige artister.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Bare fantastisk bra!

Siste måneden har man hatt ei fin og spennende reise innom samtlige King Crimson CDer man eier, og dessverre er meste av omtalene nå mest sannsynlig bort vekk, lite å gjøre med, så da får en bare kort oppsummere det en fikk igjen nedenunder:

In the Court of the Crimson King (1969) - 9/10

Ei nær perfekt debutskive, der dessverre mister meg litt i det i overkant improviserte og 12-13 minutter lange Moonchild, og for meg er en 10er ytterst sjelden kost, alt må ikke være perfekt hele tiden, men klarer ikke overse spor som en bare ønsker å skippe seg forbi, så da ender man med å trekke litt fra. Hadde nevnte låt vart i 2-3 minutter, så ville nok 10ern blank vært innafor.

In the Wake of Poseidon (1970) - 5/10

Den vanskelige oppfølgeren, som ikke ble gjort desto enklere av at store deler av originalbesetningen var for lengst i ferd med å oppløses, og mye av albumet fremstår som en forhasta og tam "light" utgave av den kraftfulle debuten.

Lizard (1970) - 4,5/10

Fripp har gjort store endringer innad, og det høres, for Lizard er fullt mulig en av de mer eksperimentelle skivene i King Crimson katalogen, på godt og vondt. Enkelte steder ut treffes det utrolig bra, mens andre er det for store spennvidder ei man prøvde og virkelig ønsket å få mer ut av, men til slutt måtte en bare gi seg og la det bli med en annen gang.

Islands (1971) - 7,5/10

Fullt mulig den man likte best av albumene som kom i kjølvannet av debuten. Det er ei gjennomgående flyt og varme tilstede, samt noen utrolig vakre melodier som får slippe til her, og nesten litt trist at denne kortlevde besetningen ikke fikk gjort ei skive til.

Larks' Tongues in Aspic (1973) - 10/10

Så kom endelig den perioden man hadde virkelig sett frem til å høre igjen, nemlig Fripp, Wetton og Bruford eraen, der selvsagt også hadde jo innhopp med den eksentriske Jamie Muir og David Cross. Sistnevnte hang jo med også som fast medlem en stund til, før han gikk over som gjestemusiker.
Her føles det nesten ut som et helt nytt band og debutalbum har fått slippe til i studio, kontrastene mellom det rolige, vakre og uskyldige blir så brutalt revet ned når støyende og fuzza gitarer og bass flerrer seg fram, og så er det pån igjen med et nytt ladegrep.

Starless and Bible Black (1974) - 7,5/10

Åpnes med noen av bandets mest fartsfylte og aggressive spor, før det kanskje blir en runde litt vel for mye med improviserende klassisk møter prog bidrag, og tja, ei som har luksusproblemet av å havne i klem mellom to enorme bautaer.


King Crimson - Red (1974)

Albumets tittel, og ikke minst platecoverets bakside, da med et speedometer som står i blodrødt, er i grunn ei utmerket beskrivelse på hva lytteren har i vente.
For der tidligere album ofte besto av en langt større spennvidde, masse improvisasjon og variasjon mellom de rolige og deretter plutselige utbruddene, så fremstår lydbildet på Red som et langt mer "strømlinjeformet", der det er rett på sak og ikke noe tid for "bullshit" innimellom.

Spilletiden er på knappe 39 minutter, noe som gjør det til det korteste albumet deres, hvert fall opp til den tid, og her har ingen ting gått til spille.
Tittelkuttet bryter øyeblikkelig ut i et ondskapsfullt og truende gitardrønn, og hvor det føles mer ut som lyden av hva sikkert mange unge og fremtidige metalmusikere hadde gledelig solgt sjela si for å ha skrevet, da enn ei "avdanka" tidligere 70-talls prog-kjempe, som virket å synge på det siste verset.

For selv om King Crimson hadde nå blitt redusert til en trio (Fripp, Wetton og Bruford), ville jo tidligere bandmedlemmer som Ian McDonald, Mel Collins og David Cross returnere, samt at hjelp fra gjestemusikere i Robin Miller og Marc Charig, medvirket i å fylle igjen der det eventuelt behøvdes.

Likevel, tross uenigheter innad så er ikke Red lyden av ei døende kjempe, men av et band som omsider virket å mestre overgangen fra hvilket monster de må ha vært å få høre og oppleve live, da over i albumformat.
Legger man til hvilken fantastisk gjennomgående flyt det er fra start til slutt, har man mye av grunnen til at deres 1974 album lett står igjen som et av disse få man ville hatt få problemer med gi ei 11/11 på skalaen med, for så bra er det faktisk.

Tekstene i hop med musikken er hele tiden i varselrødt, hvor tragedier, mareritt, ulykker, død og dommedag virker aldri særlig langt unna, og en kan undre seg over hvor mye lenger denne King Crimson utgaven kunne ha gått, om de holdt ut litt til.

Nå ble jo bandet gjenopplivet av Fripp med ei mer eller mindre ny line-up på tidlig 80-tallet, pluss Bruford alt mens John Wetton nøt stor suksess med Asia og andre tidligere progrock helter.

Det som er morsomt med senere gjenhør, er hvordan enkelte spor man ikke helt fikk taket på tidligere, plutselig nå er blant favorittene.
Det er jo kun 5 å velge blant, men der den mest åpenbare var nok Providence, som visstnok var ei improvisert liveopptreden henta inn i siste liten, og føles ut som noe der kunne delvis vært hentet fra forgjengeren Starless and Bible Black (1974).
Denne burde jo ha vært utmerket i en eller annen psykologisk mørk thriller, der dens tidvis vakre men også urovekkende intro blir brått røska opp når John Wettons enorme bass setter i gang ei mer og mer kaotisk og intens jam, før det så tar fullstendig av, og nei, en utmerket oppvarming til bandets enorme "svanesang" Starless.

Kanskje ikke det albumet absolutt alle vil forbinde best med King Crimson eller prog, men er man glad i både prog, jazz og metal, så får man tvilsomt en bedre match.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Red, Fallen Angel, One More Red Nightmare, Providence og Starless

King Crimson - Discipline (1981)

Regner med at en ikke er alene om å undre seg om ikke noen har lagt feil CD i coveret, og blanda King Crimson med Talking Heads, for overgangen fra den overlegent mørkere og mer hardtslående Red (1974) og deretter rett inn i Elephant Talk, den tror jeg ikke mange så komme, hvert fall den gang.

Klart, i ettertid ser en jo at Robert Fripp var nok rimelig fed up av både King Crimson og prog rock, og mye hadde jo skjedd på 6-7 år i musikkens verden. Han bodde en del år i New York, som må ha vært ei utmerket plass å utvikle seg som musiker og artist, da med så mye nye ideer og inntrykk på en og samme tid.
Brian Eno ble jo en viktig medspiller, og dette med Talking Heads kom jo til et suksessfullt samarbeide gjennom I, Zimbra på Fear of Music (1979), ei låt der Fripp bidro tungt med, og som muligens ville også hinte om hva som skulle komme med neste album fra de snakkende hodene.

Samme periode ble jo også Fripp godt kjent med Peter Gabriel, så dette med å blande inn hyperaktiv og dansbar new wave med world music, legger en til Tony Levin (Gabriel) og Adrian Belew (David Bowie) samt hente tilbake gamle kollega og trommis Bill Bruford, så hadde man lyden av tidlig 80-talls King Crimson.

Skiva åpnes med den funky, nesten flytende og veldig spenstige Elephant Talk, hvor det tok noen runder før en fant seg helt til rette med Belews nevrotiske vokal, men musikken den er såpass tight at slikt har fint lite å si.

Overgangen rett inni den enorme og hektiske Frame by Frame, før det deretter slakker ned og så er det pån igjen, dæven det er så rått.

Deretter følger den vakre og avslappende Matte Kudasai, som føles veldig asiatisk ut, som ei man har på når det er sent utpå nattetid, månen skinner godt fra seg og en kikker lengtende ut av vinduet mot den søvnige byen.
Når Belews vokal ankommer, er det gjennom ei mye mer laidback og behagelig utgave, nesten litt The Blue Nile møter The Police over alt sammen.

Indiscipline lever så absolutt opp til sitt navn, og dens voldsomme "kaos" føles langt mer i tråd med Fripp, Wetton og Bruford eraen.

Thela Hun Ginjeet er kanskje den man får mest Talking Heads vibber av, selvsagt intet negativt, men den eneste låta her som ikke helt vil finne seg til rette i øregangene, enn så lenge.

Så ankommer kanskje skivas største stund, den vakre, stemningsfulle og drømmeaktige The Sheltering Sky, der bare tar deg øyeblikkelig med på ei fin og spennende musikalsk reise.

Tittelkuttet avslutter det hele, kanskje ikke like tøff som den mindre disiplinerte slektningen, men likefult ei ny oppvisning i hva denne besetningen var i stand til.

Dette er jo kanskje ikke så mye prog lenger, men ei tidvis fantastisk og variert new wave plate som vokser litt for hver gjennomgang, og der flommer over av ideer og liv.
Discipline viser også hvilken spesiell evne Fripp har i å gjenopplive bandet til akkurat rett tid og sted, samt få maksimalt ut av sine medmusikere.

Så fullt mulig det albumet man har fått mest igjen av fra bandets albumkatalog, da etter Red og Larks, og plasserer den inntil videre, knepent foran debuten med ei meget sterk:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Elephant Talk, Frame by Frame, Matte Kudasai, Indiscipline, The Sheltering Sky og Discipline

Frank.N.Steen skrev:

Rating: 9/10

Klikk for å utvide...

Ah, vel, sånn går det, burde ha vært ei 9,5/10, for nå begynner plutselig "The odd one out" Thela Hun Ginjeet å sitte litt bedre, men rata skiva med ei 4,5 stjerne av 5 på RYM, så mulig en får heller revurdere den i sin helhet senere.

Hører på The Kinks. Platen Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire)
Vokalist,låtskriver,og gitarist i The Kinks Ray Davies ble på starten av året 1969 spurt om han kunne lage musikk til en tv-serie. Tv-serien ble det ikke noe av,men denne platen er resultatet av hva The Kinks spilte inn til serien om det hadde blitt noen. Ray Davies har ofte med personlige ting på platene sine. Søsteren hans Rose (opphavet til sangen Rosie won`t you please come home fra den eminente Face To Face platen f,eks) var gift med en mann som het Arthur,og de hadde flyttet til Australia noen år før Davies skrev Arthur platen. Om jeg ikke husker helt feil,så er inspirasjonen til Arthur her altså Ray`s svoger.
Platen solgte dårlig da den kom ut. Den fikk strålende kritikker da om ikke annet.
Dette er et konseptalbum,som nevnt laget for en tv-serie. Første,og andre verdenskrig lurker i tekstene,sammen med hvordan det går med vår "helt" Arthur der han til slutt finner ro hjemme i sitt Shangi La.
En fantastisk plate,som har gått inn i rekka som en av The Kinks beste album. Et av de beste album noensinne generelt mener nå jeg da.

For å se dette innholdet trenger vi ditt samtykke til å angi tredjeparts informasjonskapsler.
For mer detaljert informasjon, se vår informasjonskapsel-side.

Godta tredjeparts informasjonskapsler

Hedning skrev:

Hører på The Kinks. Platen Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire)

Klikk for å utvide...

Har en følelse av at man har mye god musikk i vente, for eier både Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire) samt Lola versus Powerman and the Moneygoround, begge handlet inn for årevis siden fra Platekompeniets en gang så fine Nice Price tilbud (der utallige klassikere og mindre lå til maks 59 kroner stykk).

Men enda ikke kommet meg helt frem til The Kinks, men visstnok ei stor innflytelse til et av mine favorittband i XTC.

Frank.N.Steen skrev:

Har en følelse av at man har mye god musikk i vente, for eier både Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire) samt Lola versus Powerman and the Moneygoround, begge handlet inn for årevis siden fra Platekompeniets en gang så fine Nice Price tilbud (der utallige klassikere og mindre lå til maks 59 kroner stykk).

Men enda ikke kommet meg helt frem til The Kinks, men visstnok ei stor innflytelse til et av mine favorittband i XTC.

Klikk for å utvide...

Ojojoj... To kremplater fra gullperioden,men med helt forskjellig sound. Skulle de falle i smak,så bør neste være The Kinks Are The Village Green Preservation Society,Muswell Hillbilles,eller Everybody`s In Showbiz.
Må si det var knallkjøp. The Kinks har vært vanskelig å få tak i for oss som har sverget til vinyl i alle år.
De er nyutgitt nå de siste årene,men jeg husker jeg betalte ganske mye for å få tilsendt Lolaplaten fra Tyskland,og fant Village Green på en platemesse i Oslo,men måtte betale overpris hvis jeg skulle ha den. Og det skulle jeg jo.

Hedning skrev:

Ojojoj... To kremplater fra gullperioden,men med helt forskjellig sound. Skulle de falle i smak,så bør neste være The Kinks Are The Village Green Preservation Society,Muswell Hillbilles,eller Everybody`s In Showbiz.

Klikk for å utvide...

Angrer litt på at man ikke var mer aktivt rundt den perioden der man fikk veldig mye god og spennende musikk (mest i CD da) til en overkommelig penge.
Likte også at du fikk rabatt om du hadde et Platekompanikort med deg, som ble skannet for hvert kjøp, og over tid sparte man mye på å handle litt ekstra.

Likevel, fortsatt bra med bruktsjapper i Oslo og omegn, der har masse eldre musikk, nyere og album som for lengst er ute av produksjon, men selges ikke til blodpriser heller.

Arthur er min favorittplate fra Kinks, min favorittplate fra 1969 og jeg er enig med deg, det er ikke mange album jeg holder høyere. Nå har ikke jeg lagd noen definitiv liste på mine favoritter noensinne men jeg vil tro den er inne på topp 20 ihvertfall. Helt suverent bra.